✕
Original lyrics
Pretprazničko veče
Sjutra je praznik. Svoju svjetlost meku
Kandilo baca i sobu mi zâri.
Sâm sam. Iz kuta bije sahat stari,
i gluhi časi neosjetno teku.
Napolju studen. Peć pucka i grije.
Ja ležim. Ruke pod glavom, pa ćutim,
I slušam kako granjem zamrznutim
U moja okna goli orah bije.
Tako na vrata sumornog mi srca
Sjećanje jedno udara i čeka
Kô drug i sabrat, kao duša neka
Što sa mnom plače i u bolu grca.
Negda u take noći, kada otka
Pomrlom granju zima pokrov ledan,
Ova je soba bila kô vrt jedan,
Gdje je potok tekla sreća krotka:
Kao i sada, pred ikonom sjaji
Kandila svjetlost. Iz ikonostasa
Suh bršljan viri. Lako se talasa
Izmirne pramen i blagoslov taji.
Sva okađena miriše kô nam soba.
Okolo žute lojane svijeće,
Mi, djeca, sjeli, kô kakvo vijeće,
Radosni što je već grudanju doba.
Pod tankim velom plavkastoga dima
U peći vatra plamti punim žarom,
I sjajne pruge po ćilimu starom
Veselo baca i treperi njima.
Uvrh, na meku šiljtu, otac sio,
Pružio čibuk, i dim se koluta;
Njegova misô nadaleko luta,
I pogled bludi sanjiv, blag i mio.
Uza nj, tek malko na šiljtetu niže,
Kô simvol sreće, naša majka bdije;
Za skori Božić košulje nam šije,
I katkad na nas blage oči diže.
U To bi halka zakucala. — "Petar!"
— Usklikne otac — "On je zacijelo!
On vazda voli govor i sijelo —
Otvorite mu!" ... I mi svi, kô vjetar,
Trči i vratâ prijevor izvuci.
I stari susjed, visok kao brijeg,
Tresući s ruha napanuli snijeg,
Javio bi se s fenjerom u ruci.
Svaki mu od nas u zagrljaj hita,
Majka ga krotko susreta i gleda,
A on se javlja, pa do oca sjeda,
I brišuć čelo za zdravlje ga pita.
Sva novom srećom ograne nam soba!
Na svakom licu sveto, sjajno nešto.
Sučući brke, stari susjed vješto
Počô bi priču iz dalekog doba.
I dokle prozor hladna drma ciča,
Mi svaku riječ gutamo nijemi;
Srca nam dršću u radosnoj tremi
Sve dogod ne bi dovršio čiča.
Zatim bi otac, kô vedar sjaj dana,
Uzeo gusle u žilave ruke,
I glasno počô, uz ganjive zvuke,
Lijepu pjesmu Strahinjića Bana...
Meni je bilo kô da pjesme ove
Svaki stih posta pun behar u rosi,
Pa trepti, sjaje, i meni po kosi
Prosipa meke pahuljice nove...
O mili časi, kako ste daleko!
Vi, draga lica, iščezla steko'... ste davno!
Pusta je soba... moje srce tavno...
I bez vas više ja sreće ne steko'...
Kandilo i sad pred ikonom tinja,
I sad je pozno predbožićnje doba;
Al' gluha jama sad je moja soba,
A ja list sveo pod bjelinom inja.
Uzalud čekam... U nijemoj sjeni
Nikoga nema... Sam, kô kamen, ćutim.
Samo što orah granjem zamrznutim
U okna bije i javlja se meni...
No dok mi mutni boli srce kose,
Kô studen travku uvrh krša gola, —
Iz mojih knjiga, sa prašljiva stola,
Ja čujem šušanj kô viline kose.
Gle! Sad se redom rasklapaju same
Sve knjige stare, snovi čežnje duge —
Miču se, trepte jedna pokraj druge,
I njihov šumor kô da pada na me.
Sanjam li? Il' bi ova java bila?
Iz rastvorenih listova i strana
Prhnuše lake tice, kô sa grana,
I po sobi mi svud razviše krila.
Sve se svijetle!... Sve u blijesku stoje!...
Jedna okolo kandila se vije,
A neka bolno, kô da suze lije,
Pred slikom dršće mrtve majke moje.
Neke bijele kao ljiljan prvi,
Samo im zlatno meko perje grudi;
Neke sve plave, tek im grlo rudi,
Kao da kanu kap zorine krvi.
Neke mi pale tu na srce svelo,
Pa kril'ma trepte i šušte kô svila;
A jedna lako, vrhom svoga krila,
S cvrkutom toplim dodirnu mi čelo,
Kô da bi htjela zbrisati sjen tuge...
I slušaj! Redom zapjevaše one!...
I glasi dršću, tresu se, i zvone,
Mili i sjajni ko luk mlade duge:
"Ne tuži! S bolom kuda ćeš i gdje bi?!
Mi pjesme tvoje, i drugova sviju
Što svoje duše na zvjezdama griju, —
Sveta smo živa porodica tebi!
Mi kao rosa na samotne biljke
Padamo tiho na sva srca bona,
I u noć hladnu mnogih miliona
Snosimo tople božije svjetiljke.
Mi združujemo duše ljudi svije'!
Mrtve sa živim vežu naše niti:
I s nama vazda uza te će biti
I oni koje davno trava krije!
Prigrli ova jata blagodatna!
I kada jednom dođe smrti doba,
Naša će suza na kam tvoga groba
Kanuti toplo ko kap sunca zlatna"...
I akord zvoni... Sve u sjaju jačem
Kandilo trepti i sobu mi zâri...
Iz kuta muklo bije sahat stari.
Ja sklapam oči i od sreće plačem...
Submitted by 
chrekdal86 on 2022-02-14
chrekdal86 on 2022-02-14Translation
Kvelden før høytiden
I morgen er det høytidsdag. Oljelampen kaster
Sitt myke lys og varmer opp mitt værelse.
Jeg er alene. I kroken tikker den gamle klokken,
Og stille timer går umerkelig.
Ute er det kaldt. Ovnen spraker og varmer.
Jeg ligger med hendene under hodet i taushet,
Og hører det nakne valnøttreet med frosne grener
Slå mot mine vindusruter.
Da banker et minne på døren
Til mitt dystre hjerte og venter,
Som en venn og bror, som en sjel
Som sammen med meg gråter og hulker i smerten.
En gang i en slik natt, da vinteren
Vevet et isklede på de døde grenene,
Var dette værelset som en have,
Der, som en bekk, en stillferdig lykke fløt:
Akkurat som nå lyste skinnet fra oljelampen
Foran ikonet. Fra ikonveggen
Stakk tørr eføy frem. Myrraen
Bølget lett og skjulte en velsignelse.
Hele vårt værelse duftet som velsignet med røkelse.
Rundt omkring var gule talglys,
Vi barn satte oss ned, som et råd,
Glade over at det alt var tiden for å kaste snøball.
Under et tynt blålig røkslør
Brant ilden i ovnen i full hete,
Og den kastet muntert skinnende striper
På det gamle teppet og flimret med dem.
Ved enden, på en myk pute, satt far,
Han holdt pipen frem og røyken snodde seg;
Hans tanker hadde vandret langt avgårde,
Og blikket flakket rundt, søvnig, mildt og kjærlig.
Ved siden av ham, bare litt lavere på puten,
Våket, som et lykkens symbol, vår mor;
Til den forestående julehøytiden sydde hun skjorter til oss,
Og av og til løftet hun de snille øynene mot oss.
Så ville dørhammeren banke: «Petar!»
Utbrøt far, «Det er sikkert han!
Han er alltid glad i prat og selskap –
Åpne opp for ham!»… Og som en vind sprang vi
Alle sammen og trakk slåen fra døren.
Og den gamle naboen, høy som en ås,
Ville komme til syne med en lykt i hånden,
Mens han ristet av seg snøen som var falt på klærne.
Hver av oss kastet oss om halsen på ham,
Mor møtte og så på ham stillferdig,
Og han hilste og satte seg ved siden av far,
Og mens han tørket pannen, spurte han ham om helsen.
Hele værelset vårt ble lyst opp av ny lykksalighet!
Over hvert ansikt var det noe hellig og strålende.
Mens han tvinnet barten, begynte den gamle naboen
Drevent på en fortelling fra en fjern tid.
Og mens den bitende kulden rusket i vinduet,
Slukte vi målløse hvert ord;
Våre hjerter skalv i munter angst
Helt til den gamle mannen ville avslutte fortellingen.
Etterpå ville far, klar og blid som dagslyset,
Ta guslen1 i de senete hendene,
Og begynne høyrøstet, til gripende klang,
På en sang om Strahinjić Ban…2
For meg var det som om hver verselinje
I denne sangen ble fylt av duggvåte fruktblomster,
Og flimret og skinte, og strødde utover håret mitt
Nye, myke snøfnugg…
Å, kjære timer, så langt borte dere er!
Dere, kjære ansikter, er for lengst forsvunnet!
Værelset er tomt... mitt hjerte er mørkt...
Og uten dere oppnår jeg ikke lenger lykke...
Oljelampen ulmer også nå foran ikonet,
Også nå er det sen førjulstid;
Men mitt værelse er nå en stille grav,
Og jeg et vissent blad under hvit rimfrost.
Forgjeves venter jeg... I den stille skyggen
Finnes det ingen... Alene er jeg taus som en sten.
Bare valnøttreet slår med de frosne grenene
Mot vindusrutene og hilser på meg...
Men mens vage smerter dreper mitt hjerte,
Likesom kulden et gresstrå på gold stengrunn,
Hører jeg fra mine bøker på det støvete bordet,
En rasling som fra håret til en fe.
Se! Nå åpner etter tur de gamle bøkene seg
På egen hånd – en langvarig lengsels drømmer –
De rører på seg, rister ved siden av hverandre,
Og det er som om deres brusing faller mot meg.
Drømmer jeg? Eller kan det være virkelighet?
Fra de åpne bladene og sidene
Flakser det opp fugler, som fra grener,
Og over hele mitt værelse folder de ut vingene.
Alle stråler ut lys!... Alle står i skinn!...
Én svever omkring oljelampen,
Mens en annen smertefullt, som om den feller tårer,
Skjelver foran bildet av min avdøde mor.
Noen er hvite som den første liljen,
Bare de myke brystfjærene er gylne;
Andre er blå, bare halsen er rød,
Som om en dråpe av morgenrødens blod er dryppet ned.
Noen har falt ned på mitt visne hjerte,
Og de rister med vingene og bruser som silke;
Og én berører lett min panne
Med vingespissen sin, mens den kvitrer varmt,
Som om den ville stryke bort skyggen av sorg…
Og hør! Etter tur gir de seg til å synge!...
Og røstene skjelver, bever og klinger,
Nydelige og strålende som en tidlig regnbue:
«Vær ikke lei deg! Hvor vil du hen med denne sorgen?!
Vi er dine sanger, og av alle vennene
Som varmer sine sjeler på stjernene,
Er vi en hellig, levende familie for deg!
Vi faller, som duggen på ensomme planter,
Stille ned på alle syke hjerter,
Og i den kalde natten bærer vi ned
Mange millioner av Guds varme lykter.
Vi fører sammen alle menneskesjeler!
Våre tråder knytter sammen levende og døde:
Og sammen med oss vil alltid ved din side
Også de som gresset lenge har skjult, være.
Omfavn disse velsignede fugleflokkene!
Og når en gang tiden for døden kommer,
Vil vår tåre dryppe varmt på din gravsten
Som en gyllen soldråpe…»
Og akkorden klinger… Oljelampen blafrer
I et stadig sterkere skinn og varmer mitt værelse…
I kroken tikker den gamle klokken dempet.
Jeg lukker øynene og gråter av lykke…
✕
Aleksa Šantić: Top 3
| 1. | Ostajte ovdje |
| 2. | Ne vjeruj... |
| 3. | Mi znamo sudbu |
Comments
About translator
